Du er her:
Gengangere
Innstillinger for teksten Nedlastinger
Vis utgaveopplysninger
Vis førsteutgavens sideskift
Vis hundreårsutgavens sideskift
xml, pdf
Om verket
Les mer om verket
Faksimile
Hun var nu et verdensbarn, hun, og så på
det, som vakkert var. Og jeg havde jo denne ska-
vanken i benet. Ja, pastoren ved jo, jeg havde
dristet mig op på en dansesal, hvor sjøfarendes
matroser færdedes, og formaned dem til et nyt
levnet.
[HIS: Følgende tekst mangler i NBO Ms. 4° 1114. Ibsen har satt inn en "a" både foran teksten i dette manuskriptet og der teksten skal inn i Ms. 4° 1114.] [Forfatternote: a ]
E.
Men skulde hun da gåt og snakket om
det? Vil nu bare herr pastoren tænke sig at
han var i samme forfatning som salig Johanne
P. M.
Jeg!
E.
Jøss, Jøss, jeg mener ikke så lige akkurat.
Men jeg mener om pastoren havde noget at
skæms over i menneskenes øjne, som de siger.
Vi mænder skal ikke dømme en stakkers kvinde
for strængt, herr pastor.
P M
Men det gør jeg jo ikke. Det er Dem, jeg retter
bebrejdelsen imod.

[HIS: Teksten i det følgende er utkast til samme tekststed som replikkutkastet øverst på siden.]
for hun så nu bare på det, som vakkert
var, hun; og jeg havde jo denne her skavan-
ken i benet. Ja, pastoren minds jo, jeg
havde fordristet mig op på en dansesal,
hvor sjøfarendes matroser rejerte med
drukkenskab og beruselse, som de siger.
Og da jeg så vilde formane dem til at van-
dre i et nyt levnet –
˹
Fru A
Hm –
˺
P. M.
Jeg ved det, E.; de rå mennesker kasted Dem
nedover trapperne. Den begivenhed har De
før meddelt mig. De bærer Deres skavank
med ære.
E.
Jeg hovmoder mig ikke deraf, herr pastor.

Forklaringer

Tegnforklaring inn her